Farvel uten hadet

Jeg sitter i sengen og sminker meg mens du ligger under dynen og ser på og smiler. Du sier at du er imponert over hvor rask jeg er, men at du egentlig ikke ser forskjell, og jeg ler og tar det som et kompliment selv om jeg vet at du lyger. Jeg står opp og prøver å trekke på meg bukser før du tar tak i beltefestet og drar meg ned i sengen igjen og kysser meg hardt og kjærlig. Så ligger vi der en stund. Kysser, ler, du finner ut at jeg er kilen, kysser mer. Når vi endelig kommer oss opp og ut av laknene smugkikker jeg på deg mens du kler på deg, og tenker at «damn, jeg har ligget med de magemusklene der!». På vei ut døren kysser du meg på samme måte som du pleier å gjøre de andre morgenene når du sniker deg ut alene litt for tidlig for å unngå å møte roomiene mine. Men denne morgenen er annerledes. Jeg blir med deg ut døren, og ute på gaten tar du hånden min i din og vi går sammen inn til sentrum. Vi prater om i går, at det hadde vært sykt digg å gå tur på Fløien nå, og hva vi har lyst på til middag. Alt er fint og kjekt og normalt, og i et minneverdig øyeblikk tenker jeg at nå er jeg kjæresten din, men idét vi kommer til busstoppet ditt ser du på meg med et skeivt smil, trekker meg inntil deg og gir meg et kyss, ønsker meg lykke til på jobb, før du snur deg og går på bussen. Jeg snur meg fort og går med raske skritt mot Torgallmenningen. Jeg kjenner at hjertet mitt slår raskt og at tårene presser på, men jeg biter meg selv i leppen og tenker at det er ditt tap, men at det likevel er jeg som aldri skal få se deg igjen. 

- Jones